Nei, nå slår jeg til med en post om smykker igjen.
Jeg legger en viss innsats i å finne ørepynt — dette er vanskelige greier. Før var det ganske enkelt og øredobber var standard trøsteinnkjøp etter harde arbeidsdager (Glitter, folk), men nå har det blitt komplisert siden 1) jeg er blitt helt latterlig kresen og 2) alt dingler. Selv om jeg har et og annet som dingler littegrann prøver jeg å begrense det, siden jeg har kort hals og tilstrekkelig dingling tilsier at pynten, når jeg sitter og gjør et eller annet som fordrer at blikket er vendt ned, pryder puppen mer enn øret. Lekkert.

Dessuten liker jeg lett ørepynt i pistolhullene mine. De har vært med meg i tjueseks år nå og har alltid vært litt galt plassert, dessuten har de strukket seg ganske mye i løpet av årtiene og får lett en noe større dimensjon enn ønskelig med tung pynt i. Jeg kan bruke ganske kraftige smykker i, det er en fordel, men tunge smykker med tynn null komma åtte-wire er ikke pent.

Enter LisasLovlies.

Lisa smir ørsmå smykker av sterlingsølv, de veier ikke noe og sitter så fint og behagelig i øret at jeg ikke gidder å ta dem av før jeg legger meg om kvelden. Jeg har flyttet inn i et par standard ringer (matcher neseringen) jeg fikk gratis da jeg kjøpte det mer avanserte paret over, og nå venter jeg på å få et par åpne ringer med grønne turkisstener og en nesestud i posten.

Og hun har en sporadisk oppdatert blogg med bilder i. Det er fint. Jeg liker så godt å se at de jeg kjøper av på Etsy henger omkring i hjemmene sine og lager ting.

Hver gang jeg skal si mineralsminke må jeg bite i meg vitaminsminke, som jeg har mye mer lyst til å si. Jeg fikk ingen kjempekarakter i naturfag.

Men det kan sannelig virke som om jeg har et favorittmerke likevel.

Digresjon: Det hendige skrinet er en plastdings man er ment å oppbevare fiskeutstyr i. Jeg kjøpte den på Clas Ohlson. Kostet en femtilapp. På dette tidspunktet har jeg en fantastisk mulighet til å være kokett og hevde at dette er alt jeg eier og har av smykker og kosmetiske remedier, men det er — åpenbart — en gedigen løgn. Jeg har et skrin til, og det, kjære dere, er den største verktøykassen fra Biltema. I den er det ting som jeg av ukjente årsaker beholder selv om jeg helt klart burde ha kastet alt sammen.

Jeg gidder ikke ta noe standpunkt på hvorvidt pulvergreiene er bedre for huden enn annen kosmetikk. Som i de fleste andre tilfeller hva sminke angår er jeg primært tiltrukket av teksturen. Dessuten er det lett å bruke, og hvis man finner riktig merke sitter det riktig så pent hele dagen.
Jeg forsøkte først i.d., sånn som alle andre, men alle nyansene ga meg et pussig oransjeskjær og dypere rynker. At det i tillegg var grisedyrt ga meg ingen grunn til å fortsette eksperimenteringen.

Everyday Minerals kom meg til unnsetning med gratis prøvepakker. Du bestiller et sett med fem foundationer og blusher og betaler for porto (tjue kroner eller deromkring), venter tålmodig ved postkassen (husk niste og sovepose) og mottar etter ganske kort tid sirlig innpakkede, bittesmå krukker med pudder.
Nå kan ikke jeg bruke allverdens foundation før september (helende piercing), men jeg fant en som passet på første forsøk, og har supplert med en solkysset nyanse å blande med nå som sommeren er over oss.

Prisene på fullstørrelse-produkter er ikke så gærne, de heller: Tolv dollar for en stor foundation, åtte dollar for en stor concealer eller blush, seks dollar for en stor øyenskygge. Hvis du liker å få mange fine ting på en gang (og hvem gjør vel ikke det) er kitene gode tilbud.

Dette er den mest perfekte øyenskyggen jeg noensinne har eiet. Og flat top-børsten er super.

Så mye som jeg plutselig skriver om smykker skulle man tro at jeg gikk omkring og formelig raslet, men sannheten er at jeg nesten aldri bruker noen.

Allikevel: Innmari fin akrylring med de evinnelige kronene og gylden kant. Du får dem her i mange utførelser, $7.50 og laget til fingeren din.

Selv på mitt beste er jeg en veldig middelmådig fotograf (med alt for dyrt utstyr, slik det gjerne er). Når jeg vil føle meg som en litt bedre enn middelmådig fotograf bestiller jeg noe fra Moo, som trykker bildene mine på søte, små greier og gir dem en helt uvirkelig finish av kompetanse og komposisjon som slett ikke var tilstede da bildene ble tatt.

Hvis du for eksempel har en Flickr-konto, har Moo både bra tilbud og fin integrasjon med Flickr-systemet.
Jeg er storfornøyd med alle produktene jeg har fått derfra, men om du bare skal ha en ting anbefaler jeg Minicards av hele mitt hjerte:

(Jeg har epost-adressen min på baksiden og gir dem bort når det faller seg sånn.)

De små klistremerkene bruker jeg omtrent slik barnehagebarn bruker små lapper med navnet sitt trykket på: For å markere eiendom og hindre at mobilen min som er helt lik minst fire andre jeg kjenners mobiler blir med noen andre hjem.

Veldig søte og personlige små ting, og ikke så veldig dyre.

La meg aller først gjøre en liten ting aldeles glassklar: Jeg har ikke et prinsesseben i kroppen. Jeg er ikke noe for prinsessedrit, -kjoler, -tiaraer eller hva det nå måtte være som får dette (ganske hatede, for min del) rojale prefikset. (Sorry.)

Derimot er jeg ganske opptatt av kongekroner (eller dronningkroner, om man skulle slumpe til å ha en slik en), av ganske søkte årsaker — jeg bærer et temmelig regalt mellomnavn jeg er glad i.
Derfor:

Jeg har fremdeles ikke tenkt å kjøpe noe fra Juicy noensinne, dog. Øreringene fant jeg her, og de dukket opp i postkassen bare fem dager etter bestilling.

Det er ikke alltid like moro å få post, gitt.
(Jeg har sendt dem mail og bedt dem sende meg en ny en, altså. Og fått svar, på bare tre timer:

Dear Customer,
So sorry to hear your Eyeko eyeshadow was damaged. Of course we’ll send you another one.
Please confirm delivery address and shade name.
Thank you,
Customer Services

)

Dette er et bilde av en halvtimegammel piercing.
Fåvks, jeg føyer meg fint inn i rekkene av dem som gjerne vil overbevise dere om at dette ikke er vondt. (Eller vondt og vondt. Nesen er jo full av brusk og i det nålen går gjennom huden gjør det faktisk grisevondt, men dette er snakk om et eneste utpustsekund av livet. Det hendige er at det slutter å gjøre vondt igjen med en eneste gang.)

Piercingen ble satt av Christiane på Pinpoint Piercing i Strøket-passasjen. Jeg har lyst til å skryte av disse menneskene. Om frisøren min var så oppmerksom, morsom og åpenbart kompetent ville jeg muligens faktisk gått dit. Jeg er fan.
Dessuten føler jeg meg ganske kul nå.

(Stine og jeg satt og gruet oss på MS Innvik før vi møtte opp for perforering. Helt overlegent Aker Brygge.)

Jeg trodde aldri jeg skulle si det (jeg tilbragte store deler av mitt liv som superheltmotstander og er det i prinsippet fremdeles), men hjertet hopper litt ekstra i brystet når Marvel-logoen flimrer over skjermen på Colosseum.

Du og du. Robert Downey Jr. er en av mine favorittskuespillere. Jeg synes det er kult at han får spille superhelt, selv om han er førtitre og ikke en utpreget ung førtitre, heller. Og Iron Man er stor moro.
Det er ikke noe drama, så filmen byr ikke på de helt store tankene eller utfordrer verdensbildet på noen måte. Det er enkel underholdning, det smeller og folk flyr veggimellom, damene er kjedelige og tildels irrelevante og plottet har hull du kan stikke neven gjennom uten å knytte den først. Gøy allikevel.

Nå gleder jeg meg hemningsløst til Indiana Jones om noen små uker.

La meg først si at det er forbløffende mange jeg kjenner som ikke drikker kaffe — jeg begynte som femtenåring og stiller meg selvsagt helt uforstående til at enkelte ikke synes det er godt — men så kan det da også virke som at vi som gjør det drikker kaffe nok for våre søstre og brødre de vantro hundene også.

Full disclosure: Jeg har ikke kaffetrakter. Jeg har presskanne(r) og en mokkabrygger. Jeg foretrekker nykvernede bønner, men med et ganske avsindig forbruk blir dette over tid en helt latterlig stor utgiftspost, og dessuten gidder jeg ikke fly til Solberg & Hansen på helt vanlige torsdagsettermiddager, det får være måte på styr. (Jeg anbefaler forøvrig Mocca Yirgacheffe, Santa Alina og Rwanda Bukonya Estate fra S&H.)

Jeg legger meg fint på en linje som moderat interessert hva aficionada-faktor angår i kaffespørsmålet. Jeg drikker heller dårlig kaffe enn ingen kaffe, har instant i heimen (jeg har virkelig ikke tid til å brygge en hel kanne før jobb, siden stort sett er vel en halvtime forsovet i utgangspunktet) og huser ingen planer om innkjøp av dyrt utstyr for å lage espresso.
Men åpenbart drikker jeg mye heller god kaffe enn vond kaffe. Sur traktekaffe står ikke spesielt høyt oppe på ønskelisten (og Evergood er virkelig hverken spesielt holdbar eller spesielt god). Instant er nesten alltid vondt (så det er best å ta mye pulver i for å få i seg mest mulig koffein før man styrter til toget med vått hår og truse som langt fra matcher bh-en). Den presskannekaffen som Friele har lansert med brask og bram og til og med selger i engangsdoser er tilnærmet udrikkelig. (Fysj og føy. Ikke kjøp denne.)
Redningen er dog nær, i alle fall hvis du bor i nærheten av en Rema 1000, og statistisk sett gjør du vel det.

Zoegas er svenske og lager en kaffeblanding for presskanner som oppsiktsvekkende nok heter Presso.

Denne går det fint an å drikke uten å få lyst på kaffe mens man drikker kaffe.

Som bonus legger jeg ved et bilde av katten min som hjelper meg på kjøkkenet:

Siden vi først snakker om fint og billig: Eyeko.

Helt til å begynne med: Mascara i tannkremtube? Fantastisk påfunn.
Kosten er ganske spesiell og gir en noen dager kul, andre dager litt malplassert (kommer mye an på hårtilstand og annen sminke) mangaeffekt. Jeg liker den godt, selv om det ikke er den mest linsevennlige vippefargen jeg har utsatt meg for.

Eyeko-produktene ser ut som lekesminke for småjenter, og så koster de bare £5 a pop fra moderskipet. Vanligvis tar de en ganske ublu shippingavgift, men just nu er det faktisk gratis porto.

(Utover mascaraen anbefaler jeg Fat Balm, som gir mye farge og er myk og lukter godt.)